Veeel, foerst maa vi vel unnskylde at det tok saa lang tid aa skrive om vaar siste uke  paa Shewula Mountain Camp, det vakreste stedet vi har opplevd her i Afrika om jeg faar si det selv. Det har seg slik at vi har opplevd et langvarig stroembrudd de siste dagene, og da vi endelig fikk igjen den herlige elektrisiteten funket ikke internettet paa det stedet vi har tilbringet de siste dagene. Men det kommer vi tilbake til senere.

Siste innlegg fra Shewulagruppa kom loerdag for over en uke siden, da mesteparten av gruppa dro ned til Manzini for aa shoppe. Jeg, Taale, ble saa klart igjen i Shewula, siden jeg ikke klarer mer enn en halvtimes sammenhengende shopping foer jeg har lyst til aa kroelle meg sammen i fosterstilling. Fabio og Eirik ble ogsaa igjen paa Shewula av aapenlyse grunner.

Paa soendag regnet det, og vi tilbragte dagen med aa lese bok, sove og lade batteriene, noe som var veldig godt, men ikke noe saerlig aa skrive om her. Saa, vi hopper til mandag, da det var tid for SAFARI!!

Trodde vi da.

Vi skulle egentlig bare dra til safaristedet, saa vi kunne staa opp tidlig dagen etterpaa. Og det var ikke saa mye annet aa gjoere i Hlane Big Game Park, saa vi fikk slappe av litt mer. Litt mer enn noedvendig, hvertfall for en del av oss. Vi stoppet paa veien frem til Hlane for aa kjoepe grillmat, som vi tilberedte foerste kvelden. Ellers hadde jeg naa lest ut to boeker paa tre dager, og var sammen med de andre mektig lei av aa gjoere ingenting, saa vi gledet oss alle sammen til aa dra paa en sunrise drive klokka halv 6 dagen etterpaa.

Paa sunrise drive ble vi kjoert rundt av guiden vaar, Africa, i to og en halv time, og fikk se ville dyr i soloppgangen. Noen dyr fikk vi se litt naermere enn vi hadde oenske om. Et neshorn som vi skremte opp fra sitt morgenbad i gjoerma bestemte seg kanskje for at han var mektig lei av turister, eller kanskje han bare var morgengretten. Vi vet ikke. Men uansett hva grunnen var snudde han seg raskt mot bilen og angrep, foer noen egentlig hadde skjoent saa mye av hva som foregikk. Africa, heldigvis, var vaaken, og gasset paa med bilen saa neshornet misset bilen, naermere bestemt den delen av bilen der Eirik satt og koste seg, med under en halv meter. Vi vet ikke hva det er med Eirik, men det virker som om han tiltrekker seg troebbel. Foerst blir han paakjoert av en bil, og saa blir han nesten pakjoert av et neshorn.Men han tok det med ro. Hvertfall i forhold til en del av de andre i bilen, som skalv og skrek i flere minutter etter hendelsen. Ja, det var ganske heftig, og helt klart verdt aa staa opp halv 6 for.

Ellers paa kjoereturen saa vi blant annet sjiraffer, en av dem sto og blokkerte veien og saa majestetisk ut bare 20 meter foran bilen, antiloper av forskjellige slag, fugler, strutser (ogsaa en fugl, I know), sikkert 20 andre neshorn og diverse andre smaadyr. Da vi kom tilbake til hyttene vaare var vi glade og fornoeyde.

Saa var det lunsj, sa Birte. Saa var det ikke lunsj, sa Birte. Saa var det lunsj, men vi maatte kjoepe den selv, sa Birte. Saa spiste vi lunsj, og gikk for aa slappe av foer vi skulle paa gaatur senere paa dagen.

Gaaturen var heller kjip, om jeg faar si det selv. Vi saa noen sebraer. Jippi. Ellers var det mange marabou-storker som var rundt omkring. Paa veien tilbake saa vi ogsaa en gjoedselbille som rullet en baesj bortover veien, og det var hvertfall hoeydepunktet for meg.

Paa kvelden var det tordenvaer igjen, men heldigvis ikke saa heftig som det forrige, og vi kunne sove uten store problemer. Dagen etterpaa sto vi opp, spiste frokost, pakket, og saa kom Nomsa og hentet oss opp til Shewula igjen. Vi stoppet en tur i Simunye for aa sende ca. 100 postkort til diverse venner og bekjente foerst.

Senere paa dagen, etter litt organisering, fikk de som ville muligheten til aa dra ned til elven i dalen under Shewula med December. Det ble til at de fleste tok turen, sammen med Joseph og Mary, to legestudenter som praktiserte i Botswana(tror jeg?) og var paa ferie.  Turen besto av en bratt nedstigning, ca. 350 hoeydemeter ned til elva, og paa veien ned fortalte December om naturen rundt oss, og forklarte oss hvilke planter vi kunne spise (Green Monkey Orange, Black Monkey Orange…), hvilke vi kunne pusse tennene med, hvilke vi kunne bruke som tannkrem, hvilke vi doede av, hvilke som lagde froene vi hadde paa halskjedene vaare og hvilke de lokale lagde alkohol av. Det var en veldig interessant tur, og December vet helt klart mye mer om afrikansk natur enn det noen jeg kjenner vet om norsk natur.

Paa vei opp ble det ikke mye tid eller pust til prating. December gikk som om han hadde det travelt, noe som viste seg aa stemme, siden vi kom hjem like foer det ble moerkt, og vi hadde alle sammen nok med aa holde foelge oppover fjellsiden. Vi kom tilbake, spiste middag og sluknet i senga.

Saa kom vi til torsdag, og da skulle det jobbes. Ingen kjaere mor. Vi hadde vaert i Shewula i snart to uker, og hadde fortsatt ikke gjort mye for familiene vi skulle hjelpe, bortsatt fra aa kjoepe mat og klaer. Naa skulle vi gi den ene familien et nytt sted aa bo. Nomsa og andre frivillige hadde allerede bygget en ramme av et hus. Det vi skulle faa gjoere var aa legge et sementgulv i de to rommene i huset, og deretter sette inn vinduer. Siden ingen av oss noen gang hadde gjort noe lignende fikk vi hjelp av en av medarbeiderne til Nomsa, Robert, og noen unggutter. Jeg sier unggutter fordi de saa unge ut, men det er vanskelig aa bedoemme alder paa en del mennesker her. Jeg trodde December var ung, kanskje 25 aar, og fikk hakeslepp da det viste seg at han var 36 aar. Men uansett, saa lagde vi to gulv, selv om vi bare gjorde en del av grovarbeidet, og det foeltes herlig aa se resultater.

Robert og ungguttene fortsatte aa jobbe etter at vi hadde dratt. Vi dro tilbake til familien paa soendag foer vi reiste fra Shewula, og huset var da nesten ferdig. Saa, jeg foeler at vi kan si at vi har vaert med aa gi en familie paa 6 jenter et hjem. Den eldste jenta er 17 aar og har allerede en egen unge og ingen inntekt, saa vi foeler at vi har endret livet til noen som ikke hadde mulighet til aa forandre det selv.

Det var ikke alle som var med aa bygge hus, siden det ikke var behov for 10 hjelpere, derfor var Eirik og Karoline laerere paa skolen til organisasjonen til Nomsa, mens Mariann og Camilla var med paa folketelling og informasjonssamling med Anna, en annen av medarbeiderne der. Det var interessant aa se hvor mye arbeid som laa bak avgjoerelsene om hvilke familier som skulle faa hjelp, og hva slags hjelp de skulle faa.

Paa fredag dro vi til en folkesamling ved den ene barneskolen i Shewula, paa noe som het World Book & Copyright Day. Der satt vi i tre timer og hoerte paa diverse folk snakke siSwati. Vi kan i gjennomsnitt 4 ord av dette spraaket, saa vi skjoente ikke saa veldig mye og det var uutholdelig kjedelig etter hvert. Vi fikk se litt mer tradisjonell dans, blant annet en dans for jenter der tradisjonen sier at klaer ikke er saa veldig noedvendig. Det ble litt ukomfortabelt for oss som ikke var vant til det, men det virket ikke som om noen andre syntes det var merkelig i det hele tatt.

Ellers ble det ikke gjort saa mye mer i Shewula. Paa loerdag dro vi ned til Manzini igjen, der Camilla ble frastjaalet lommeboka paa Pick’N'Pay. Vi spiste mat og shoppet og pratet. Saa dro vi hjem igjen.

Hjemme paa Shewula Mountain Camp var det fest. Vi hadde faatt besoek av rundt 40 fulle 40-aaringer som hadde avskjedsfest for ei dame med lilla haar som jobbet for EU i Swaziland, og hadde blitt forflyttet til Sierra Leone. De hoerte paa musikk og koste seg til langt utpaa natta. Det var morsomt aa vaere vitne til en stund, men med vaar oedelagte doegnrytme ble vi fort troette, og mer og mer irriterte paa at noen utenfor skrudde paa samme sangen for femte gang og braakte som en gjeng sinte bavianer. Men alle sovnet til slutt, ogsaa festloevene.

Vi vaaknet tidlig dagen etterpaa og hadde planer om aa ta igjen med aa braake litt selv, men de stakkars 40-aaringene saa saa ynkelige ut at vi ikke kunne faa oss selv til aa vaere saa onde. Saa vi spiste en rolig frokost foer vi sa farvel til alle som jobbet paa Campen, og ga dem gaven vi hadde kjoept i Manzini dagen foer. Det var hoeyttalere til PCen til Nomsa, siden hun alltid satt og hoerte paa gospelmusikken sin sammen med de andre som jobbet paa kjoekkenet. De ble kjempeglade for gaven. Og saa ble vi triste alle sammen, fordi vi skulle dra. Vi har hatt det fantastisk de siste to ukene i Shewula, og vi kommer alle til aa savne Nomsa, December, Lindiwe og alle de andre.

Vi kjoerte en tettpakket combi ned til Hlane, der de andre satt og ventet paa oss. Saa var vi gjenforent.

Etter en stund, der alle hadde faatt fortalt hverandre om hva de hadde opplevd, kom Sanele og hentet oss. Han fraktet oss deretter inn i Soer-Afrika igjen, mens han hoerte paa Toto med Africa paa full guffe paa anlegget i minibussen. Grenseovergangen gikk fint, men det var mye politi og vakter rundt omkring og et stort omraade var tatt opp for aa sikre grensa. Dette var annerledes enn de forrige aarene fortalte Knut oss. Sist han hadde krysset denne grensa, hadde det ikke vaert stort mer enn et gjerde med en vakt. Grunnen til forsterkningene, forklarte Knut, var menneskehandel. Menneskehandlere hadde brukt veien gjennom Swaziland for aa smugle mennesker inn i Soer-Afrika fra land lenger nord, fordi Soer-Afrika er kjernen for menneskehandel i det soerlige afrika, og det blir ogsa handlet videre med mennesker derfra til blant annet Europa. Swaziland hadde lenge vaert enkleste veien inn, men de hadde endelig forsterket grensene sine etter press fra interesseorganisasjoner som blant annet Redd Barna.

Vi kom etter hvert frem til stedet vi skulle bo, kastet fra oss sekkene, tok paa oss noe anstendig, og dro i Zulu-bryllup. Der fikk vi et innblikk i hvor godt bevart tradisjonene er i denne kulturen i Soer-Afrika. Selv om de som giftet seg ogsaa giftet seg formelt, var det helt klart at denne seremonien var mye viktigere for alle rundt ekteparet. Det var god stemning og masse folk.

Saa dro vi tilbake og slappet av. Mandagen vaaknet vi til at det var stroembrudd. Saa dro vi til en High School og holdt foredrag om Norge for elevene. Saa snakket vi litt i grupper med elevene. Vi fant ut at det aldri hadde vaert hvite folk paa skolen deres foer, noe som forklarer hvor ekstremt oppspilte de var da vi kom, og en av jentene spurte meg om vi hadde juletraer med julelys paa voksende i skogen vaar. Da vi var ferdige dro vi ut og spilte litt volleyball og fotball med elevene. Saa ble vi med noen av elevene hjem i grupper. Alle gruppene kom tilbake med omtrent samme oppfatning. Vi var naa i et omraade der folk fortsatt levde mer eller mindre tradisjonelt, men det var et mye rikere omraade enn vi hadde opplevd i Swaziland.

Da vi kom tilbake paa skolen var stroemmen fortsatt borte, og den fortsatte med det til neste dag. Da skulle vi paa fjelltur, og besoeke en Sangoma, som er en tradisjonell medisinmann og en som kan kommunisere med aandene og forfedrene. Han hadde ikke mye fornuftig aa si synes vi, men han ga oss et innblikk i hvordan den tradisjonelle tenkningen i Zulukulturen var. Den gaar mer eller mindre ut paa at ting i naturen korresponderer med ting i menneskekroppen. For eksempel, hvis man vil helbrede en svulst, bruker man jorda fra en termittue, fordi den ser ut som en svulst i landskapet. Vi fikk ogsaa vite at man brukte tusenbein for aa helbrede epilepsi, forbi den visstnok oppfoerer seg som en epileptiker. Interessant, men det var ikke mange som ble overbevist om at det stemte.

Etter besoeket hos Sangomaen, dro vi opp paa Ghost Mountain. Navnet kommer av at det har vaert et stort slag mellom to Zulukonger oppe paa fjellet, og de doede fra slaget hjemsoeker stedet som aander. Vi saa ingen spoekelser, men oppe paa toppen begynte det aa blaase og regne, saa vi fikk uansett gaasehud.

Etter fjellturen dro vi innom Mkuze sentrum for aa kjoepe inn litt mat til reisen dagen etterpaa, da vi skulle ut og reise alene. Da jeg sto i kassa for aa betale kom plutselig elektrisiteten tilbake, og alle i butikken jublet. Derfor ble vi desto mer skuffet da vi kom tilbake til huset og det fortsatt var moerkt der. Heldigvis tok det ikke mer enn en time foer det ble lys der ogsaa.

Saa kommer vi til i gaar, da alle gruppene dro ut paa tur hver for seg. Jeg kan ikke snakke for de andre gruppene, men gruppa mi (Eirik, Marte, Karoline, Mariann og meg) har det kjempefint i St. Lucia, et turiststed paa kysten av Soer-Afrika. I dag skal vi paa stranden og kose oss, og det er godt aa ha litt mindre styring paa dagen sin, selv om vi alle setter ekstremt stor pris paa opplegget vi har vaert med paa de siste ukene.

Det var alt for naa, det er sol, og jeg vil bade.

Hilsen Taale