Hei fra gjengen i Shewula. Etter en uke oppe i fjellet har vi fatt oss en lordagstur ned til sivilisasjonen i Manzini. Og da passet det bra a fa inn et innlegg om hva vi har gjort hittil. Det er vanskelig a fa med alle detaljene, men vi skal prove og fa med det viktigste.

Pa Fredag for en uke siden ble vi mott av var nye afrikanske mor, Namsa, pa grensen mellom Mosambique og Swaziland. Vi ble kjort i en minibuss opp til campen pa en ekstremt humpete vei som vi skulle fa god kjennskap til resten av oppholdet. Da vi kom opp til campen ble vi positivt overrasket og glade over vart fremtidige hjem de neste to ukene.

Resten av besetningen er ogsa helt fantastiske. De tar godt vare pa oss og lager et herremaltid til oss bade morgen og kveld. Vi bor i sote sma femmanshytter med stratak, men pa kveldene huser hyttene mer enn fem. (Slapp av kjarester der hjemme, det er bare krypdyr).

Dusjen er idyllisk nar vi dusjer med doren apen for a fa lys inn, som er solnedgangen over store deler av Swaziland. Som vi har god utsikt til.

Dagene her flyr av garde. Men vi har rukket og oppleve en del allerede. Forst og fremst har vi fem prioriterte familier her, som vi hjelper med klar, mat og hygieniske ting. Den ene familien skl vi ogsa hjelpe med a stope gulv i deres nye hus. Og sette inn vinduer. Hittil har vi bare jevnet ut jord-gulvet som er der siden vi ikke hadde alt matarialet som trengs. Det kommer etter hvert, ting tar tid her i Afrika.

Det er litt store avstander til alt her, sa uansett hvor vi skal blir vi hentet i Combi (minibuss) eller pick-up. Nar det virkelig gar unna pa veien her kjorer vi kun i 50km i timen. I lopet av en kjoretur er vi like mye pa hoyre side av veien, som pa venstre. Det sier litt om veistandaren her. Noen av plassene vi har kjort til er skoler. Det er streng disiplin sammenliknet med Norge. Men folk her er alikevel veldig imotekommende. Kan ikke telle pa fingrene hvor mange ganger vi har hort setningen “How ar you?”

Med barna her  har vi lekt, tegnet, strikket, heklet, spilt fotball, lekt med ballonger, osv. Barna har med seg ved til skolen, sa de skal fa seg ett varmt maltid. Dette er for mange det eneste maltidet i lopet av dagen. Vi merker at ikke alle barna far like mye omsorg og oppmerksomhet hjemme nar de kaster seg over oss og nekter og slippe nar vi skal ga.

Vi har ogsa fatt oppleve ekte afrikansk gudstjeneste her, da Nemsa tok oss med til kirken forrige Sondag. I lopet av 2,5 timer fikk vi vare med pa mye sang, bonn, prekener, lotteri, auksjon og Sondagsskolequiz hvor barna fikk skrivebloker i premie, og dagsakruelle temaer, som feks katastrofen i Japan. Vi var ogsa sa heldige a fa delta med sang, hvor vi stemte i med Per Spellmann, de lo nok mer av oss, enn med oss.

Ellers i uken har vi vart pa besok pa Nazarene Shewula Clinic og Shewula Craftsenter. Pa Nazarene Shewula Clinic fikk vi ett lite innblikk i hvordan de tester og behandler pasienter for HIV/AIDS. Og tuberkulose. Pa Shewula Craftsenter fikk vi kjope og vare med pa og lage afrikanske handverk. Fant fort ut at det var tid og talmodighetskrevende. Frister ikke mer og prute pa handverket her.

Pa Fredag formiddag sa kjedet Ida Oline og Henda seg litt sa de gikk los pa malingen pa ett slitt murskilt til Shewula Mountain Camp, med en smorkniv og kjokkenkniv. Skal males til uken nar vi har fatt tak i maling.

Tror vi har fatt med oss det meste, da gjenstar det bare en heftig og svart skremmende opplevelse fra Tirsdag kveld. Stillheten rundt middagsbordet ble bare brutt av hulking. Noen satt med hodet mellom bena, undet bordet, noen ba, og noen grat. Enkelte av oss ble nesten religiose og ba til hoyere makter om hjelp.

Tidligere pa kvelden hadde vi moret oss med a se pa lynet, og hore tordenet pa lang avstand, men na satt vi plutselig midt i det selv. Det var ikke morro lenger. Vi satt i den gapahuk lignende kjokkenhytta hvor vi kunne se lynet sla ned i bakken utenfor. Folte oss litt trygge under taket helt til det slo ned i kjokkenkroken, ikke bare en gang, men fire ganger!

Det gikk til og med strom fra ryggen til Taale, til Martes arm. Uvaret varte i ca 1 time, og i folge Nomsa var det det varste tordenvaret de hadde opplevd her. Men slapp av bekymrede foreldre, vi lever alle i beste velgaende. Vi lever livet her i Shewula og dagene flyr av garde. Gleder oss til a komme hjem til dere, og fortelle mer om alle inntrykkene.

Ellers er vi veldig glad for at Eirik har kommet seg ned til oss. Vi gleder oss til dagene som kommer hvor vi blandt annet skal pa Safari.

Hilsen fra Synne, Camilla, Marte, Eirik, Fabio, Mariann, Karoline, Ida Oline, Taale, Birte og Hedda.