Idag er den siste dagen alenegruppene har foer vi alle skal samles igjen. Imorgen tidlig drar vi avgaarde mot Mkuze for aa tilbringe den siste natten hjemme hos Sanele. Torsdag morgen begynner reisen hjem igjen. Forst 6 timer buss, som helt sikkert blir til 10. Saa 10 timer fly med 6 timers ventetid i Istanbul. Det kommer til aa bli en lang og slitsom reise, men virkelig verdt det. De aller fleste gleder seg veldig til aa komme hjem og klemme naere og kjaere igjen. De siste 6 ukene har vaert fulle av nye inntrykk, sterke opplevelser og mye folelser. Vi har sett  mennesker saa fattige at mat og klaer ikke er en selvfolge. Vi har ogsaa snakket med hvite Afrikanere som er livredde for sine morkere naboer. Skulle vi ha skrevet ned alt vi har gjort og opplevd, ville det tatt minst en dag aa skrive det ned. Dere kommer til aa bli overfalt med bilder og historier naar vi kommer hjem. Naa skal vi spise lunsj, foer vi skal bruke resten av dagen til aa glede oss til vi kommer hjem! Takk for at dere har fulgt med paa reisen vaar. Kommer nok et siste innlegg fra Norge! Niabonga – takk! Hilsen Karoline og Marte

Vi startet tidlig Onsdag 6.04, og var paa vei til Kwambonambi, men da vi kom dit, fant vi ut at backpackeren The Nest var stengt for noen aar siden. Det var heller ingen andre steder aa sove i den landsbyen som minnet om et kryss med en garasje, en butikk og noen mannesker. Vi bestemte oss for aa kjoere videre til Richards Bay, og la i vei. Da vi kom dit, fant vi ikke noen backpackers, men vi sjekket om det var noen B+B vi kunne sjekke inn paa istedet, men de var ganske dyre, og vi har blitt enige om aa ikke bruke for mye penger paa overnatting. Jo mer vi kjoerte rundt i Richards Bay, jo mer hadde vi lyst til aa dra videre. Richards Bay lignet mer paa et industriomraade.

Da gikk turen videre til et sted som heter Mtuzini, hvor vi hadden funnet ut at det var en backpacker (i hvertfall i foelge CoastToCoast:backpackerboka). Vi kjoerte enda en stund for aa komme til denne lille byen, eller tettstedet. Her likte vi oss med en gang. Mens vi proevde aa finne veien til Backpackeren Natures Way, saa vi apekatter loepende fritt rundt, og koselige smaa gater. Vi kjoerte inn en joermevei et godt stykke, og saa kom vi til en nedlagt jernbanestasjon. Det var noen folk der som vi spurte om hvor backpackeren var, og de pekte videre. Plutselig hoerte vi musikk inne i skogen, og der var det plutselig en liten port. Her var det! Da vi gikk igjennom porten, kom vi til en utrolig koslig backpacker og to ledige dobbeltrom.

Det som er litt spessiellt med dette stedet, er at de har to tamme Zebraer, to nydelige hunder som passer paa oss og at zebraene ikke gaar der de ikke faar lov. Det er ogsaa to hyggelige Afrikanere som jobber der, og de heter Innocent og Jeffery. Vi bor naa altsaa sammen med to zebraer, to hunder, en katt, to Afrikanere, masse aper, mange smaadyr og en hel masse natur.
Vi fant oss til rette, og etter hvert tok vi en tur til byen, og det var heldigvis en kjempekjapp snarvei gjennom skogen, og vi fikk kjoept oss grillmat til kvelden. Zebraene var ogsaa med aa grillet rundt baalet, kanskje med en baktanke om aa faa litt grillmat. Denne kvelden gikk Andrej igjennom en ekstrem  forvandling: fra gult til kullsvart haar!

Andre dagen paa Natures Way, stod vi tidlig opp og spiste frokost i kjent stil: broed med nutella og peanuttsmoer og youghurt med musli. Store deler av morgenen gikk til aa vaske toey siden stroem og vann var borte mestparten av tiden vi var i Mkuse, som ogsaa er grunnen til at Kristian har brukt boxeren sin i en uke i strekk. Det var ogsaa et helt prosjekt aa finne steder aa henge toeyet, siden det var store regnskyll hele degen. Vi hadde lunch paa et spisested som heter Fat Cat, hvor maten ble for ostete og kremete for Margrethe, slik at hun spydde mellom forrett og hovedrett. (Det er ikke alltid like lett aa finne mat til blondina i gjengen.) Resten av dagen gikk til aa finne en sportsbutikk som ikke fantes, en sjaafoer som kunne kjoere oss til Eshowe og en tungvinn tilbaketur til backpackeren, siden vi maatte loepe fra tre til tre i regnet. Naar vi kom tilbake ble Andrej sparket av en zebra. (men det gikk bra).

Saa var det neste morning, og paa tide aa komme seg vider i denne spennende uka. Dagen foer hadde vi moett en mann med navn Promise. Han hadde veldig lyst til aa kjoere oss for en billig penge. Han moette opp i afrikansk tid, to timer etter avtalt tid. Vi forventet oss en typisk chappabil, men han moette opp i en Toyota tazz med ikkefungerende ruter, en manglende rute, lekkende tak, ikkefungerende speedometer, falleferdig interioer, VELDIG hjemmelagd anlegg, ikke seler og to passasjerdoerer som opnet seg hvis man lente seg paa dem, men Promise viste seg aa vaere en kjempehyggelig mann som kjoerte som en engel.

I Eshowe fant vi fort frem til Zululand backpacker som ligger bak George hotel i hovedgata. Rett ved siden av er bryggeriet til det kjente lokale oelet, zulu blonde. Kjempe godt. Resten gikk til aa bli kjent med Eshowe, aa middag paa KFC, etterfulgt av en fin gaatur i Dlinza Forest. Dette er en jungel, med lianer, fugler, aper og lignende. Tre av oss fikk lekt Tarzan i lianene, mens Andrej sprang rundt paa bakken aa lekte Jane! Vi kom oss inn i skogen, etter en forklaring fra resepsjonen paa hotellet, og gikk oss ganske vill i det virrvarret av stier som finnes i jungelen. Etter en times tid fant vi Board Walken som vi egentlig skulle gaa paa, som foerte oss til en plattform flere meter over bakken. Her hadde vi utsikt over hele jungelen og byen. Da vi kom oss ut av jungelen, fant vi ut at vi gikk ut der vi egentlig skulle begynt. Det var forsaavidt greit for oss, siden vi slapp aa betale de 25 R hver. Naar kvelden kom tok vi oss en tur til baren paa hotellet, fordi vi hadde hoert at det skulle komme noen nordmenn dit. Vi traff to leger fra Bergen/Stavanger omraadet, og to jazzister som har startet bandoevlser for gatebarn alla marimba bandet i Manzini. Di hadde improvisasjonskonsert paa kvelden i baren.

Neste morgen maatte vi opp kl 05.00, for da ble vi hentet av en Soer Afrikansk mann, Len, som skulle ta oss med paa Rock Sliding. Han tok oss med paa en to og en halv times kjoeretur paa ca 15 mil inn i landet og opp paa fjellet. Dette var et nydelig fjelllandskap med typisk afrikanske knasj fargede hus. Dette er omraadet hvor Presidenten i Soer Afrika opprinnelig kommer fra, og paa veien saa vi familiehuset hans, som var vesentlig hoeyere standard en husene rundt. Vi parkerte bilen paa en politistasjon og begynte aa gaa. Vi hadde 7 km forran oss, med elvevandring, klatring og en haug med tornebusker som festet seg i baade haar, klaer og hud! Da vi hadde gaatt en liten stund stoppet vi med en liten inngjering. Det saa ut som at det hadde grodd mais der, men etter en nermere kikk saa vi at det var marihuana planter, som tilhoerte en sangoma (heeler). Etter flere dager med regn, var det heldigvis sol og skyfri himmel denne dagen! Vannet var fremdeles kaldt, men det var deilig og avkjoelende. Det tok en liten stund foer vi kom inn til en lysning der det var en foss, og dette var bare begynnelsen av alle fossene vi skulle til. Vi vandret oppover og kom gang til gang til smaa baseng laget av naturen, hvor vi kunne bade. Etterhvert stoppet vi og tok lunsj, og der kunne vi skli ned fossen, og hoppe fra fjellsiden. Etter en times tid tok vi turen videre opp til moderfossen. Paa veien gikk vi forbi “Devils Jump” som er ett 20 meters hopp fra fjellsida og ned i vannet, hvor du maa ta loepefart for aa komme langt nok ut, for aa ikke treffe steinene. Ingen av oss ville hoppe her. Vi gikk videre oppover mot moderfossen. Naar vi kom opp til moderfossen kjente vi en sterk vinn fra den lange fossen. Paa vei ned hadde Andrej mannet seg opp til aa hoppe “Devils Jump”. Det tok litt tid, og Anja var veldig nervoes, men Andrej klarte seg kjempe fint! Vi var alle stolte av han. Vi fortsatte turen nedover, sklei en god del paa rumpa nedover paa fjellet. Vi kom oss greit nedover, Anja oedla skoa sine, men hadde heldigvis ett ekstra par med seg. Kristian sine sko er klissvaate, og har ingen ekstra par.

I dag skal vi paa museum med en annen backpacker fra Nederland, Manuell. Saa gaar turen videre til St. Lucia, hvis ikke planene endres igjen!

Hilsen vi Andrej, Anja Kristian og Margrethe!

Veeel, foerst maa vi vel unnskylde at det tok saa lang tid aa skrive om vaar siste uke  paa Shewula Mountain Camp, det vakreste stedet vi har opplevd her i Afrika om jeg faar si det selv. Det har seg slik at vi har opplevd et langvarig stroembrudd de siste dagene, og da vi endelig fikk igjen den herlige elektrisiteten funket ikke internettet paa det stedet vi har tilbringet de siste dagene. Men det kommer vi tilbake til senere.

Siste innlegg fra Shewulagruppa kom loerdag for over en uke siden, da mesteparten av gruppa dro ned til Manzini for aa shoppe. Jeg, Taale, ble saa klart igjen i Shewula, siden jeg ikke klarer mer enn en halvtimes sammenhengende shopping foer jeg har lyst til aa kroelle meg sammen i fosterstilling. Fabio og Eirik ble ogsaa igjen paa Shewula av aapenlyse grunner.

Paa soendag regnet det, og vi tilbragte dagen med aa lese bok, sove og lade batteriene, noe som var veldig godt, men ikke noe saerlig aa skrive om her. Saa, vi hopper til mandag, da det var tid for SAFARI!!

Trodde vi da.

Vi skulle egentlig bare dra til safaristedet, saa vi kunne staa opp tidlig dagen etterpaa. Og det var ikke saa mye annet aa gjoere i Hlane Big Game Park, saa vi fikk slappe av litt mer. Litt mer enn noedvendig, hvertfall for en del av oss. Vi stoppet paa veien frem til Hlane for aa kjoepe grillmat, som vi tilberedte foerste kvelden. Ellers hadde jeg naa lest ut to boeker paa tre dager, og var sammen med de andre mektig lei av aa gjoere ingenting, saa vi gledet oss alle sammen til aa dra paa en sunrise drive klokka halv 6 dagen etterpaa.

Paa sunrise drive ble vi kjoert rundt av guiden vaar, Africa, i to og en halv time, og fikk se ville dyr i soloppgangen. Noen dyr fikk vi se litt naermere enn vi hadde oenske om. Et neshorn som vi skremte opp fra sitt morgenbad i gjoerma bestemte seg kanskje for at han var mektig lei av turister, eller kanskje han bare var morgengretten. Vi vet ikke. Men uansett hva grunnen var snudde han seg raskt mot bilen og angrep, foer noen egentlig hadde skjoent saa mye av hva som foregikk. Africa, heldigvis, var vaaken, og gasset paa med bilen saa neshornet misset bilen, naermere bestemt den delen av bilen der Eirik satt og koste seg, med under en halv meter. Vi vet ikke hva det er med Eirik, men det virker som om han tiltrekker seg troebbel. Foerst blir han paakjoert av en bil, og saa blir han nesten pakjoert av et neshorn.Men han tok det med ro. Hvertfall i forhold til en del av de andre i bilen, som skalv og skrek i flere minutter etter hendelsen. Ja, det var ganske heftig, og helt klart verdt aa staa opp halv 6 for.

Ellers paa kjoereturen saa vi blant annet sjiraffer, en av dem sto og blokkerte veien og saa majestetisk ut bare 20 meter foran bilen, antiloper av forskjellige slag, fugler, strutser (ogsaa en fugl, I know), sikkert 20 andre neshorn og diverse andre smaadyr. Da vi kom tilbake til hyttene vaare var vi glade og fornoeyde.

Saa var det lunsj, sa Birte. Saa var det ikke lunsj, sa Birte. Saa var det lunsj, men vi maatte kjoepe den selv, sa Birte. Saa spiste vi lunsj, og gikk for aa slappe av foer vi skulle paa gaatur senere paa dagen.

Gaaturen var heller kjip, om jeg faar si det selv. Vi saa noen sebraer. Jippi. Ellers var det mange marabou-storker som var rundt omkring. Paa veien tilbake saa vi ogsaa en gjoedselbille som rullet en baesj bortover veien, og det var hvertfall hoeydepunktet for meg.

Paa kvelden var det tordenvaer igjen, men heldigvis ikke saa heftig som det forrige, og vi kunne sove uten store problemer. Dagen etterpaa sto vi opp, spiste frokost, pakket, og saa kom Nomsa og hentet oss opp til Shewula igjen. Vi stoppet en tur i Simunye for aa sende ca. 100 postkort til diverse venner og bekjente foerst.

Senere paa dagen, etter litt organisering, fikk de som ville muligheten til aa dra ned til elven i dalen under Shewula med December. Det ble til at de fleste tok turen, sammen med Joseph og Mary, to legestudenter som praktiserte i Botswana(tror jeg?) og var paa ferie.  Turen besto av en bratt nedstigning, ca. 350 hoeydemeter ned til elva, og paa veien ned fortalte December om naturen rundt oss, og forklarte oss hvilke planter vi kunne spise (Green Monkey Orange, Black Monkey Orange…), hvilke vi kunne pusse tennene med, hvilke vi kunne bruke som tannkrem, hvilke vi doede av, hvilke som lagde froene vi hadde paa halskjedene vaare og hvilke de lokale lagde alkohol av. Det var en veldig interessant tur, og December vet helt klart mye mer om afrikansk natur enn det noen jeg kjenner vet om norsk natur.

Paa vei opp ble det ikke mye tid eller pust til prating. December gikk som om han hadde det travelt, noe som viste seg aa stemme, siden vi kom hjem like foer det ble moerkt, og vi hadde alle sammen nok med aa holde foelge oppover fjellsiden. Vi kom tilbake, spiste middag og sluknet i senga.

Saa kom vi til torsdag, og da skulle det jobbes. Ingen kjaere mor. Vi hadde vaert i Shewula i snart to uker, og hadde fortsatt ikke gjort mye for familiene vi skulle hjelpe, bortsatt fra aa kjoepe mat og klaer. Naa skulle vi gi den ene familien et nytt sted aa bo. Nomsa og andre frivillige hadde allerede bygget en ramme av et hus. Det vi skulle faa gjoere var aa legge et sementgulv i de to rommene i huset, og deretter sette inn vinduer. Siden ingen av oss noen gang hadde gjort noe lignende fikk vi hjelp av en av medarbeiderne til Nomsa, Robert, og noen unggutter. Jeg sier unggutter fordi de saa unge ut, men det er vanskelig aa bedoemme alder paa en del mennesker her. Jeg trodde December var ung, kanskje 25 aar, og fikk hakeslepp da det viste seg at han var 36 aar. Men uansett, saa lagde vi to gulv, selv om vi bare gjorde en del av grovarbeidet, og det foeltes herlig aa se resultater.

Robert og ungguttene fortsatte aa jobbe etter at vi hadde dratt. Vi dro tilbake til familien paa soendag foer vi reiste fra Shewula, og huset var da nesten ferdig. Saa, jeg foeler at vi kan si at vi har vaert med aa gi en familie paa 6 jenter et hjem. Den eldste jenta er 17 aar og har allerede en egen unge og ingen inntekt, saa vi foeler at vi har endret livet til noen som ikke hadde mulighet til aa forandre det selv.

Det var ikke alle som var med aa bygge hus, siden det ikke var behov for 10 hjelpere, derfor var Eirik og Karoline laerere paa skolen til organisasjonen til Nomsa, mens Mariann og Camilla var med paa folketelling og informasjonssamling med Anna, en annen av medarbeiderne der. Det var interessant aa se hvor mye arbeid som laa bak avgjoerelsene om hvilke familier som skulle faa hjelp, og hva slags hjelp de skulle faa.

Paa fredag dro vi til en folkesamling ved den ene barneskolen i Shewula, paa noe som het World Book & Copyright Day. Der satt vi i tre timer og hoerte paa diverse folk snakke siSwati. Vi kan i gjennomsnitt 4 ord av dette spraaket, saa vi skjoente ikke saa veldig mye og det var uutholdelig kjedelig etter hvert. Vi fikk se litt mer tradisjonell dans, blant annet en dans for jenter der tradisjonen sier at klaer ikke er saa veldig noedvendig. Det ble litt ukomfortabelt for oss som ikke var vant til det, men det virket ikke som om noen andre syntes det var merkelig i det hele tatt.

Ellers ble det ikke gjort saa mye mer i Shewula. Paa loerdag dro vi ned til Manzini igjen, der Camilla ble frastjaalet lommeboka paa Pick’N'Pay. Vi spiste mat og shoppet og pratet. Saa dro vi hjem igjen.

Hjemme paa Shewula Mountain Camp var det fest. Vi hadde faatt besoek av rundt 40 fulle 40-aaringer som hadde avskjedsfest for ei dame med lilla haar som jobbet for EU i Swaziland, og hadde blitt forflyttet til Sierra Leone. De hoerte paa musikk og koste seg til langt utpaa natta. Det var morsomt aa vaere vitne til en stund, men med vaar oedelagte doegnrytme ble vi fort troette, og mer og mer irriterte paa at noen utenfor skrudde paa samme sangen for femte gang og braakte som en gjeng sinte bavianer. Men alle sovnet til slutt, ogsaa festloevene.

Vi vaaknet tidlig dagen etterpaa og hadde planer om aa ta igjen med aa braake litt selv, men de stakkars 40-aaringene saa saa ynkelige ut at vi ikke kunne faa oss selv til aa vaere saa onde. Saa vi spiste en rolig frokost foer vi sa farvel til alle som jobbet paa Campen, og ga dem gaven vi hadde kjoept i Manzini dagen foer. Det var hoeyttalere til PCen til Nomsa, siden hun alltid satt og hoerte paa gospelmusikken sin sammen med de andre som jobbet paa kjoekkenet. De ble kjempeglade for gaven. Og saa ble vi triste alle sammen, fordi vi skulle dra. Vi har hatt det fantastisk de siste to ukene i Shewula, og vi kommer alle til aa savne Nomsa, December, Lindiwe og alle de andre.

Vi kjoerte en tettpakket combi ned til Hlane, der de andre satt og ventet paa oss. Saa var vi gjenforent.

Etter en stund, der alle hadde faatt fortalt hverandre om hva de hadde opplevd, kom Sanele og hentet oss. Han fraktet oss deretter inn i Soer-Afrika igjen, mens han hoerte paa Toto med Africa paa full guffe paa anlegget i minibussen. Grenseovergangen gikk fint, men det var mye politi og vakter rundt omkring og et stort omraade var tatt opp for aa sikre grensa. Dette var annerledes enn de forrige aarene fortalte Knut oss. Sist han hadde krysset denne grensa, hadde det ikke vaert stort mer enn et gjerde med en vakt. Grunnen til forsterkningene, forklarte Knut, var menneskehandel. Menneskehandlere hadde brukt veien gjennom Swaziland for aa smugle mennesker inn i Soer-Afrika fra land lenger nord, fordi Soer-Afrika er kjernen for menneskehandel i det soerlige afrika, og det blir ogsa handlet videre med mennesker derfra til blant annet Europa. Swaziland hadde lenge vaert enkleste veien inn, men de hadde endelig forsterket grensene sine etter press fra interesseorganisasjoner som blant annet Redd Barna.

Vi kom etter hvert frem til stedet vi skulle bo, kastet fra oss sekkene, tok paa oss noe anstendig, og dro i Zulu-bryllup. Der fikk vi et innblikk i hvor godt bevart tradisjonene er i denne kulturen i Soer-Afrika. Selv om de som giftet seg ogsaa giftet seg formelt, var det helt klart at denne seremonien var mye viktigere for alle rundt ekteparet. Det var god stemning og masse folk.

Saa dro vi tilbake og slappet av. Mandagen vaaknet vi til at det var stroembrudd. Saa dro vi til en High School og holdt foredrag om Norge for elevene. Saa snakket vi litt i grupper med elevene. Vi fant ut at det aldri hadde vaert hvite folk paa skolen deres foer, noe som forklarer hvor ekstremt oppspilte de var da vi kom, og en av jentene spurte meg om vi hadde juletraer med julelys paa voksende i skogen vaar. Da vi var ferdige dro vi ut og spilte litt volleyball og fotball med elevene. Saa ble vi med noen av elevene hjem i grupper. Alle gruppene kom tilbake med omtrent samme oppfatning. Vi var naa i et omraade der folk fortsatt levde mer eller mindre tradisjonelt, men det var et mye rikere omraade enn vi hadde opplevd i Swaziland.

Da vi kom tilbake paa skolen var stroemmen fortsatt borte, og den fortsatte med det til neste dag. Da skulle vi paa fjelltur, og besoeke en Sangoma, som er en tradisjonell medisinmann og en som kan kommunisere med aandene og forfedrene. Han hadde ikke mye fornuftig aa si synes vi, men han ga oss et innblikk i hvordan den tradisjonelle tenkningen i Zulukulturen var. Den gaar mer eller mindre ut paa at ting i naturen korresponderer med ting i menneskekroppen. For eksempel, hvis man vil helbrede en svulst, bruker man jorda fra en termittue, fordi den ser ut som en svulst i landskapet. Vi fikk ogsaa vite at man brukte tusenbein for aa helbrede epilepsi, forbi den visstnok oppfoerer seg som en epileptiker. Interessant, men det var ikke mange som ble overbevist om at det stemte.

Etter besoeket hos Sangomaen, dro vi opp paa Ghost Mountain. Navnet kommer av at det har vaert et stort slag mellom to Zulukonger oppe paa fjellet, og de doede fra slaget hjemsoeker stedet som aander. Vi saa ingen spoekelser, men oppe paa toppen begynte det aa blaase og regne, saa vi fikk uansett gaasehud.

Etter fjellturen dro vi innom Mkuze sentrum for aa kjoepe inn litt mat til reisen dagen etterpaa, da vi skulle ut og reise alene. Da jeg sto i kassa for aa betale kom plutselig elektrisiteten tilbake, og alle i butikken jublet. Derfor ble vi desto mer skuffet da vi kom tilbake til huset og det fortsatt var moerkt der. Heldigvis tok det ikke mer enn en time foer det ble lys der ogsaa.

Saa kommer vi til i gaar, da alle gruppene dro ut paa tur hver for seg. Jeg kan ikke snakke for de andre gruppene, men gruppa mi (Eirik, Marte, Karoline, Mariann og meg) har det kjempefint i St. Lucia, et turiststed paa kysten av Soer-Afrika. I dag skal vi paa stranden og kose oss, og det er godt aa ha litt mindre styring paa dagen sin, selv om vi alle setter ekstremt stor pris paa opplegget vi har vaert med paa de siste ukene.

Det var alt for naa, det er sol, og jeg vil bade.

Hilsen Taale

Naa har vi vert her i Manzini i snart 2 uker, og har bare 1 hel dag igjen her for vi reiser videre! Paa denne tiden, har vi opplevd utrolig mye nytt og spennende!

Sist uke bygde noen av oss mur, mens vi andre var ute paa en gaard som heter Mac Crockendale som ligger litt utenfor byen, og hjalp til ute paa chilli-aakeren. Muren skulle vise seg aa slite skikkelig paa kreftene, det er tungt aa staa ute i stekende sol og over 30 grader aa grave groft! Groft paa ca. 1 meter maatte nemlig graves for at muren skulle faa et stabilt fundament. Byggingen og gravingen var tydelig afrika-preget, alt tok lang tid og om morgenen naar vi kom var det langt i fra nok utstyr til oss alle. Derfor ble det mye deling av utstyr og venting, noe som ga gode muligheter for kortspilling. Vi ble ogsaa godt kjent med Teddy – en hasjroykende, avslappa ekte afrikaner med den passende repeterende replikken: “Everything takes time in Swaziland. Flink til aa jobbe var han hvertfall! I slutten av uka var gravingen av grofta nesten ferdig, og Andrej skal ha mye av aeren – han jobba som en superhelt hele uke!

Den andre halvdelen av gruppa vaar, befant seg ute paa landet paa gaarden Mac Crockendale. I lopet av uka fikk vi vere med paa aa luke i chilliaakeren, plukke chille og rense den. Kanskje ikke like fysisk tungt som aa grave groft, men slitsomt var det aa staa midt ute paa aakeren i stekende sol i flere timer.

Paa kveldene har vi vert med paa leksehjelp paa de ulike hjemmene. High School elevene var det til tider ganske vanskelig aa hjelpe med matte, fysikk og kjemi, men vi gjorde da saa godt vi kunne og fikk brukt de faa hjernecellene vaare som har ligget i dvale en stund. Det var ogsaa veldig kjekt aa snakke med guttene, som var veldig hoflige og greie og snakke med.

Da det ble helg fikk vi besok fra fjellene! Shewula gjengen kom i 9 tiden og var klare for en dag med shopping i Manzini. Det tok ikke lang tid for hele gjengen var paa vei til markedet for aa kjope seg diverse suvenirer og gaver. Klokken 2 mottes vi paa “Marios Pub and Grill” og spise oss mette paa kylling, ris, pommes frites og salat. Veldig koselig maaltid, selv om gutta gikk seg bort og aldri fant veien til matfatet.. Etter vi hadde spist var det paa tide for Shewula gjengen og dra tilbake, og vi sa hade til hverandre for enda en uke for vi ses igjen for aa reise videre til Sor Afrika. Selv om vi ikke fikk sett saa mye til dem, var det veldig koselig med besok, og forhaapentligvis hadde de en fin dag i Manzini ogsaa!

Sondags morgen da vi vaakna, holjet regnet ned og det saa daarlig ut med tanke paa dagens utflykt til naturparken “Millwane”. Vi utsatte avreisetidspunktet 1 time for aa se om veret bedret seg, og 1 time senere var det blitt litt lettere i veret og vi la i vei. Til tross for mye gjorme, fikk vi en fin vandring i naturparken, og fikk sett sebra, vortesvin, impala og nijala, (antilope dyr) apekatter, krokkodiller og flodhester. Noen av impalaene var skikkelig tamme, og vi fikk lov til aa klappe dem, gi dem kjeks fra handa og kose med dem. De var saa sote!!

Senere paa dagen var det tid for bursdagsfeiring, og Anja var den store jubilanten! Det ble laget Taco, og vi rigget oss til i gangen i huset “vaart” og koste oss masse. Etter maten var det tid for bursdagssangen og rosa sjokoladekake som hadde blitt kjopt inn paa “Pick and Pay” for anledningen. Absolutt en fin kveld!

Denne uka har 6 av oss jobbet i en barnehage som heter Shosoloza, som ligger rett ved siden av der vi bor. I barnehagen er det ca. 220 unger, mellom 2 og 6 aar, fordelt paa 6 klasser med ca. 45 unger i hver klasse. Massevis av sote, sjarmerende skapninger, men gjett om de kan lage mye lyd!! Ungene har mye undervisning, som for det meste gaar ut paa aa repitere det leareren sier. Barna blir ofte straffet med klaps paa hendene hvis de svarer feil. Ganske anderledes fra norske barnehager!

Vi andre 4 har jobbet oppe paa et av hjemmene, Enjabulweni paa skolen der, i 1. og 5. klasse. Her har vi bidratt med matte og engelsk undervisning, og fortalt og vist bilder fra Norge. Vi har ogsaa lert dem et par sanger og leker. 1. klassingene fikk til og med prove seg paa “Bae Bae Lille Lam” paa norsk, og de var overraskende flinke!

Naa har vi som sagt bare 1 hel dag igjen her i Manzini, fredags morgen drar vi videre. Ukene i Manzini har uten tvil vert 2 laererike, givende og morsomme uker, med mange nye utfordringer og opplevelser!

Helt til slutt til dere kjare der hjemme: Vi har det fortsatt bare bra, formen er hos de aller fleste veldig bra, selv om vi alle og enhver har faatt erfare “feriemage” (enkelte mer en andre..) som det saa fint heter.

Legger ved noen bilder fra de siste ukene! ENJOY!

Hilsen Mari, Kristian og Hanne! (paa vegne av resten av Manzini -gjengen)

Hei fra gjengen i Shewula. Etter en uke oppe i fjellet har vi fatt oss en lordagstur ned til sivilisasjonen i Manzini. Og da passet det bra a fa inn et innlegg om hva vi har gjort hittil. Det er vanskelig a fa med alle detaljene, men vi skal prove og fa med det viktigste.

Pa Fredag for en uke siden ble vi mott av var nye afrikanske mor, Namsa, pa grensen mellom Mosambique og Swaziland. Vi ble kjort i en minibuss opp til campen pa en ekstremt humpete vei som vi skulle fa god kjennskap til resten av oppholdet. Da vi kom opp til campen ble vi positivt overrasket og glade over vart fremtidige hjem de neste to ukene.

Resten av besetningen er ogsa helt fantastiske. De tar godt vare pa oss og lager et herremaltid til oss bade morgen og kveld. Vi bor i sote sma femmanshytter med stratak, men pa kveldene huser hyttene mer enn fem. (Slapp av kjarester der hjemme, det er bare krypdyr).

Dusjen er idyllisk nar vi dusjer med doren apen for a fa lys inn, som er solnedgangen over store deler av Swaziland. Som vi har god utsikt til.

Dagene her flyr av garde. Men vi har rukket og oppleve en del allerede. Forst og fremst har vi fem prioriterte familier her, som vi hjelper med klar, mat og hygieniske ting. Den ene familien skl vi ogsa hjelpe med a stope gulv i deres nye hus. Og sette inn vinduer. Hittil har vi bare jevnet ut jord-gulvet som er der siden vi ikke hadde alt matarialet som trengs. Det kommer etter hvert, ting tar tid her i Afrika.

Det er litt store avstander til alt her, sa uansett hvor vi skal blir vi hentet i Combi (minibuss) eller pick-up. Nar det virkelig gar unna pa veien her kjorer vi kun i 50km i timen. I lopet av en kjoretur er vi like mye pa hoyre side av veien, som pa venstre. Det sier litt om veistandaren her. Noen av plassene vi har kjort til er skoler. Det er streng disiplin sammenliknet med Norge. Men folk her er alikevel veldig imotekommende. Kan ikke telle pa fingrene hvor mange ganger vi har hort setningen “How ar you?”

Med barna her  har vi lekt, tegnet, strikket, heklet, spilt fotball, lekt med ballonger, osv. Barna har med seg ved til skolen, sa de skal fa seg ett varmt maltid. Dette er for mange det eneste maltidet i lopet av dagen. Vi merker at ikke alle barna far like mye omsorg og oppmerksomhet hjemme nar de kaster seg over oss og nekter og slippe nar vi skal ga.

Vi har ogsa fatt oppleve ekte afrikansk gudstjeneste her, da Nemsa tok oss med til kirken forrige Sondag. I lopet av 2,5 timer fikk vi vare med pa mye sang, bonn, prekener, lotteri, auksjon og Sondagsskolequiz hvor barna fikk skrivebloker i premie, og dagsakruelle temaer, som feks katastrofen i Japan. Vi var ogsa sa heldige a fa delta med sang, hvor vi stemte i med Per Spellmann, de lo nok mer av oss, enn med oss.

Ellers i uken har vi vart pa besok pa Nazarene Shewula Clinic og Shewula Craftsenter. Pa Nazarene Shewula Clinic fikk vi ett lite innblikk i hvordan de tester og behandler pasienter for HIV/AIDS. Og tuberkulose. Pa Shewula Craftsenter fikk vi kjope og vare med pa og lage afrikanske handverk. Fant fort ut at det var tid og talmodighetskrevende. Frister ikke mer og prute pa handverket her.

Pa Fredag formiddag sa kjedet Ida Oline og Henda seg litt sa de gikk los pa malingen pa ett slitt murskilt til Shewula Mountain Camp, med en smorkniv og kjokkenkniv. Skal males til uken nar vi har fatt tak i maling.

Tror vi har fatt med oss det meste, da gjenstar det bare en heftig og svart skremmende opplevelse fra Tirsdag kveld. Stillheten rundt middagsbordet ble bare brutt av hulking. Noen satt med hodet mellom bena, undet bordet, noen ba, og noen grat. Enkelte av oss ble nesten religiose og ba til hoyere makter om hjelp.

Tidligere pa kvelden hadde vi moret oss med a se pa lynet, og hore tordenet pa lang avstand, men na satt vi plutselig midt i det selv. Det var ikke morro lenger. Vi satt i den gapahuk lignende kjokkenhytta hvor vi kunne se lynet sla ned i bakken utenfor. Folte oss litt trygge under taket helt til det slo ned i kjokkenkroken, ikke bare en gang, men fire ganger!

Det gikk til og med strom fra ryggen til Taale, til Martes arm. Uvaret varte i ca 1 time, og i folge Nomsa var det det varste tordenvaret de hadde opplevd her. Men slapp av bekymrede foreldre, vi lever alle i beste velgaende. Vi lever livet her i Shewula og dagene flyr av garde. Gleder oss til a komme hjem til dere, og fortelle mer om alle inntrykkene.

Ellers er vi veldig glad for at Eirik har kommet seg ned til oss. Vi gleder oss til dagene som kommer hvor vi blandt annet skal pa Safari.

Hilsen fra Synne, Camilla, Marte, Eirik, Fabio, Mariann, Karoline, Ida Oline, Taale, Birte og Hedda.

Hallo alle sammen!

Da var vi endelig paa plass i Swaziland (det vil si, vi har vaert her siden fredag..). Vi dro fra Maputo fredag morgen, og kom til grensen til Swaziland i tolv-tiden. Der moette vi Nomsa, som hadde fikset skyss til oss opp til Shewula Mountain Camp. Egentlig skulle klassen deles i to, slik at ei gruppe skulle dra videre til Manzini, men paa grunn av advarsel om mulige demonstrasjoner i Manzini ble det til at hele klassen overnattet i Shewula. Men neste dag dro Manzini-gruppa videre som planlagt (det er oss), saa alt ordnet seg. I Shewula er det daarlig med internett, saa det er vi i Manzini som kommer til aa skrive blogginnleggene de neste to ukene. Til den som er forvirra og ikke har kontroll, er gruppene delt inn slik:

Shewula Mountain Camp: Karoline, Mariann, Taale, Marte, Camilla, Synne, Ida Oline, Hedda og Fabio. Eirik skulle egentlig vaert i Shewula fra starten, men han var involvert i en bilulykke hjemme i Norge rett foer vi skulle dra, men kommer hit i morgen. Det gleder vi oss masse til!

Manzini Youth Care Center: Mari, Tina, Stine, Hanne, Lisa, Anja, Margrethe, Andrej, Kristian og Ludvig.

Shewula Mountain Camp er et “community”-prosjekt, som involverer veldig mange i samfunnet til aa bidra med det de kan. Shewula er et veldig fattig samfunn, saa dette prosjektet er et veldig bra tiltak for aa faa i gang folk til aa “gjoere noe selv”, for aa tjene penger senere. Shewula ligger oppe i fjellene, og klimaet er annerledes enn det vi er vant til. Det kan faktisk bli kaldt om natta! Hyttene de sover i er laget av jord og moekk, og har ikke stroem. Det er en utrolig fin utsikt der over en naturpark, og en elv. Vi vet ikke helt hva de skal gjoere de som er der, men vi vet blant annet at de skal besoeke en del familier og vaere med paa skolen der. Alt i alt saa det veldig bra ut, og Nomsa er veldig hyggelig. Hun tilbydde seg aa troeste dem som fikk akutt hjemmelengsel.\

Saa over til vi som er i Manzini. For det foerste, er Manzini ikke noe i naerheten av Maputo. Maputo var stor og braakete, mens Manzini minner mer om en fredelig landsby, i hvert fall om dagen. Byen er ikke veldig stor, og soeppelet flyter ikke her. Vi som er her skal jobbe som frivillige paa Manzini Youth Care Center de neste to ukene. Det er en veldig stor organisasjon som ble startet opp for mange aar siden av Father Larry. Det vil si at institusjonen bygger paa en katolsk tro. Det de er mest kjent for er at de har mange hjem for hjemloese gutter i alle aldre. De driver ogsaa skoler, klinikker, leksehjelp-senter, og gir stoette til unge som vil etablere nye bedrifter. I disse to ukene skal vi hovedsakelig holde paa med to prosjekt. Det ene gaar ut paa aa bygge en mur bak en av barnehjemmene, paa grunn av at mange bruker hagen deres som en snarvei, noe som ikke er populaert. Til slutt skal vi dekorere muren! Det andre prosjektet er aa besoeke en bondegaard som ogsaa er et hjem for hjemloese gutter og jenter i ung alder. Her skal man vaere mye sammen og leke med barna, og hjelpe til i hagen deres. Ved siden av dette skal vi vaere med paa leksehjelp og ulike sportsaktiviteter.

Tror disse ukene kommer til aa bli laererike og interessante for alle. Holder dere oppdatert:-)

Hilsen Stine:-), Tina:-) & Lisa:-)

Siden sist har vi vaert paa besok hos den norske ambassadens hjem i Mosambik. Vi ble invitert sammen med noen av diplomatene, som fortalte hva de driver og jobber med. Det var interessant aa faa vite litt om hva Norge bidrar med her i Mosambik. Vi merket en veldig stor kontrast naar vi kom dit, i forhold til hva vi har opplevd, og sett andre steder i landet. Huset de bodde i var et palass i forhold til slummen vi har sett. De fleste merket at ryggen rettet seg automatisk opp. Vi fikk servert 3 retters middag, med solvbestikk og servise med kongemerkemblem. Foretten var kald agurksuppe, hovedretten var lammestek, med masse gode gronnsaker, saus og stekte poteter. saa toppet de det hele med en herlig sjokolademousse! Dette er, og blir det beste maaltidet i lopet av disse 6 ukene. Vi fikk det servert av 4 uniformkledde servitorer. Og alt i alt var det en veldig trivelig kveld, hvor vi fikk pyntet oss litt ekstra og laert mye nytt.

Tidlig morgenen etter tok vi fergen over til en oy, som heter Inacha. Et iddyllisk ferieparadis, med langstrakte hvite strender og palmer. Det bor 5000 inb. der, men stranden fikk vi for oss selv. Det var deilig og faa noen fridager her, etter alle de opplevelsene vi har hatt. Mange inntrykk og tenke over.

Det har vaert interessant og se hvordan de innfodte lever her, de bruker sjoen og naturens rikdommer for det det er verdt. For eksempel saa vi at fiskerne kom hjem paa ettermiddagen med dagens fangt, og konene sto klare til og hjelpe til og rense fisk. Ellers saa lever de litt paa turisme, men vi er utenfor hoysesongen, derfor fikk vi litt mer privatliv. Pga. at det er ekstrem fjaere var det mulig og gaa over til nabooya, som var et godt stykke unna. Men plutselig kom floen, og vi maatte evakuere lenger opp paa stranden.

Ellers var ikke de paa oyen forberedt paa at 20 sultne matvrak skulle komme paa besok, slik at oya nesten ble tom for mat. Camilla, Hedda og Mariann maatte gaa paa en hjemmerestaurant. Men det endte med god mat til en billig penge. Oya er naa derfor tom for kylling, burger og vann.

African time, har blitt et godt brukt utrykk her. Det betyr ting tar tid her i Afrika! 1,5 time for og faa pommes frites er et godt eksempel. taalmodigheten vaares blit satt paa prove. 

“En liten hilsen til alle dere modre som leser dette. Vi leger naa merke til hvor mye vi faktisk setter pris paa deres mat. Det dagdrommer vi om, her vi overlever paa loff, mariekjeks, potetgull, vann og brus.”

*Trivselsmagen er naa paa plass*

Samtlige har druknet seg i solkrem de siste dagene, men har allikevel faatt noe lignende kokt hummerfarge. Satser paa at det blir brunt tilslutt.

Naa er vi tilbake paa “The base” BP som vi aldri trodde vi skulle savne, men der tok vi grundig feil. Vi har funnet ut at det er bedre med litt kakkerlakker og klamme netter, Enn og ligge rett paa bakken med div. insekter og regn i telt. Skal bli deilig og sove i seng i natt om vi ikke maa sove staaende paa grunn av solbrentheten.

Imorgen reiser vi til Swaziland, hvor vi skal jobbe og reise paa safari. Ikke alle av oss kommer til aa ha dekning eller internett paa 13 dager. Men vi passer godt paa hverandre, og er i godt lag.

Vi gleder oss til og komme til et nytt sted, og oppleve enda mer.

Varme klemmer Camilla, Synne, Karoline og Mariann.

Ola!

Idag er det dag 3 her i Maputo! Allerede paa saa li

te tid har vi rukket aa oppleve masse! Vi kan begynne aa fortelle litt om loerdagen. Dette var foerste gang vi saa byen i dagslys saa alle var veldig spente! Dagen startet med et besoek paa Naturhistorisk museum. Her saa mange, ulike utstoppa dyr, i tillegg til dette saa vi paa kunsten i bakgaarden, som var laget av Malangatana. Han var en av de aller stoerste kunstnerene soer for Sahara. Vi hadde egentlig en avtale med han, men desverre doede han for ca to mnd. siden. Etter dette gikk turen ned til stranden. Der moette vi capoiera-dansegruppa til Anthonio (Marazul). Gruppa bestaar av hjemloese gutter i alderen 10-16 aar. Disse guttene sover i et kratt-omraade ved stranden og eier nesten ingenting, kun det de har paa seg som ofte bare er en t-skjorte og en hullete bukse. Vi proevde saa godt vi kunne aa bli med paa capoieraen, men de var uten tvil mye flinkere enn oss. Capoeira er forresten en tradisjonell kampsport-dans her i Mosambik. Denne dagen var helt ekstremt varm (38 grader!! )saa etter en liten tur nede paa markedet i sentrum, ble det besluttet at vi dro paa stranda for aa avkjoele oss. Her fikk vi veldig mye oppmerksomhet, spesielt vi jentene. Vannet var kjempe varmt og det var helt herlig aa kjoele seg ned, men da vi skulle opp igjen aa kle paa oss igjen ble det med et litt verre. Mange afrikanske gutter omringet oss og tok opp kameraer og mobil for aa filme og ta bilder! Ikke veldig behagelig!

Soendagen ble en helt annen opplevelse der vi fikk se litt mer av folkelivet i Mosambik. Ogsaa her som i Soer-Afrika er folk som regel veldig blide og hyggelige, men de aller fleste snakker kun portugisisk saa vi forstaar dem ikke. Vi tok en chappa til en bydelen Aero Porto. En chappa er det vanligste fremkomstmiddelet her i Mosambik. Det er en slags minibuss (Toyota Hiace-aktig) der man staar som sild i toenne og folk kan gjerne henge paa paa utsiden. Ingen grenser her med andre ord. I Aero Porto moette vi endel menn som skulle laere oss aa lage batique. Dette er en veldig kjent kunst-form. Her fikk vi ogsaa servert en tradisjonell, mosambikansk lunch. Saa tok vi turen videre til en ny bydel som het Zona Verde. Her fikk vi oppvisning av en lokal dansegruppe. De visste virkelig hvordan man beveget hoftene sine og noen av oss var saa heldige at vi fikk vaere med. Dagens hoyedpunkt! Etterpaa snakka vi litt mer med medlemmene i dansegruppa og de laerte oss noen av bevegelsene de brukte. Vanskelig! Det ble fort veldig moerkt og vi ble geleidet av noen fra dansegruppa og en haug med unger tilbake til “bussholdeplassen”. Stedet vi var naa er ikke saa veldig vanlig for hvite folk aa besoeke og for mange var det kanskje foerste gang de saa en saa stor gruppe hvite mennesker. Alle ville ha litt oppmerksomhet fra oss.

Saa er vi kommet til dagen idag. Det har egentlig ikke skjedd saa mye idag. Vi har vaert og besoekt en kjent kunstner. Han lager kunst av vaapen fra borgerkrigen (frigjoeringskrigen) som var for 20 aar siden. Han mistet hele familien sin under denne krigen og dette var grunnen til at han begynte med kunsten. Saa tok vi turen til det beroemte fiskemarkedet i Maputo. Det skal nevnes at dette var det minste beroemte fiskemarkedet vi har sett (fisketorget i Bergen er mye stoerre). Noen av oss spiste sjoemat herfra og var veldig fornoyde. Senere ikveld blir veldig spennende. Da vi er invitert til middag hos den norske ambassaden i Maputo. Haaper vi faar noe godt aa spise!

Tilslutt kommer noen interessante observasjoner her fra Maputo:

- Det er ingen soeppelboetter her saa det flyter soeppel OVERALT!!!

- Det er veldig mange innpaaslitne gateselgere her, som gjerne foelger deg hjem om du ikke kjoeper noe.

- Det er veldig ofte tomt for penger i minibankene rundt omkring.

- Det er sykt mye mennesker her! Skjoenner ikke hvor alle bor..

Obrigado, that was all for now!

Hilsen Stine, Lisa og Ida Oline (som for oyeblikket spyr opp alle rekene hun spiste ista. Hehe… )

De aller fleste sover naa, klokken er 2 om natten her, men det er utrolig varmt! Idag (egentlig igaar naa) har vi sittet paa en fullstappet buss i 10 timer fra Soweto, Sor-Afrika, til Maputo, Mosambique. Forskjellene mellom landene er veldig store. Her i Mosambique er det mye fattigdom. En halvliter vann koster ca 3 kr flaska, og en middag bestaende av en stor pizza og en brus, er 50 kroner. Det er kanskje fryktelig billig for oss, men det er mye penger for landets innbyggere. Aa gaa rundt med 2000 meticas (400 kr), er en merkelig folelse. Det er ogsa stor forskjell i temperatur, en av grunnene til at jeg sitter og skriver dette saa sent. I Soweto matte man sove med et fleeceteppe over seg om natten, mens her i Maputo er det umulig aa sove om man ikke takler varme. Det er ingen aircondition eller vifte paa rommene, saa det er som aa steke i en ovn. Fabio, Karoline og jeg (Marte) sitter i stua her paa Base Backpackers, det eneste rommet i huset hvor det kommer litt vind gjennom vinduet. Vi har ogsaa hatt mange besok av smaa insekter og kakerlakker. De er ikke plagsomme, bare ute etter litt gammel mat i sekken din eller en epleskrott i soplekassen.

Imorgen tidlig, om ca 6 timer, skal vi opp og ut i byen sammen med Otelo og Anthonio. Otelo besokte oss i Orsta, mens Anthonio er hans kamerat som jobber paa et senter for gutter her. Vi skal besoke senteret og danse capoeira. Faar se om vi husker noe av det Otelo laerte oss!

Ikke for aa bekymre vaare kjaere moedre noe mer enn de allerede er, men igaar fikk vi oppleve et ekte afrikansk maaltid. Knut hadde blitt invitert inn paa et sted som het Mbe’s Place, av tre frodige damer. Vi fikk servert kyllingfotter, friterte larver, kumage, maiskolber, maisgrot, spinat og afrikansk brod. Ikke alle turte aa smake paa alt, men det var spennende, nye smaker. Vi fikk ogsaa servert en velkomstdrink hvor vi maatte knele foer vi drakk. Det var en alkoholdig drikk laget av ris og gjaer. Vi danset og koste oss en stund foer vi gikk tilbake til Lebo’s Backpackers. Naar folk ser oss i gatene, blir de veldig overrasket. En mann kom bort til meg og fortalte at jeg var den foerste, hvite kvinnen han hadde sett ute i Soweto, etter at solen hadde gaatt ned. Mange tar bilder av oss og tuter med bilene sine. Noen forteller ogsaa gjerne at de mener det er haap for Afrika naar de ser hvite ungdommer gaa i gatene uten aa vaere redde. Jeg tror vi alle har blitt enige om at vi alle har det samme blodet paa innsiden, selv om vi er er annerledes paa utsiden.

Hittil har denne turen vaert en sterk og innholdsrik reise, og mye har vi fortsatt i vente.

Hallo alle sammen!

Naa er vi kommet oss trygt ned til Afrika, og funnet oss godt til rette paa Lebos Backpackers i Soweto.

Reisen startet paa Gardermoen mandag 7. mars. Alle var kjempespendte, og noen litt for spendte -> Hvor maten kom opp igjen. Flyturen gikk forst til Istanbul, hvor vi skulle mote Fabio. Her var bare sporsmolet: hvordan? Selv om Fabio ikke alltid er like lett aa finne, gikk det ikke lange tiden for vi fant han. Etter bare noen faa timer satt vi paa flyet videre til Joh.burg i Sor-afrika. Det vi la merke til, var at det nesten ikke var fargede folk paa det store flyet til afrika.

Etter en lang natt paa flyet, for noen med sovn og noen uten, ble vi fraktet av Lebos “busser” (altsaa i afrikastil) til Backpackeren. Endelig var vi fremme og alle var begeistret over hvor koselig det var der med den veldig typisk afrikansk stil, hyggelige imotekommende mennesker og ikke minst en leken pappegoye.

Allerede forste dagen var det tre stykker som fikk flettet haaret av noen koselige damer ved veien. Vi er en attraksjon for de smaa barna som elsker solbriller, tattoeringer og aa ta i haaret til jentene. De sier det er som dukkehaar. Menneskene her er generellt utrolig hyggelige. De hilser paa alle paa gata og tar seg gjerne tid til aa snakke med oss.

Etter en lang dag fikk vi servert et nydelig maaltid paa Lebos, etterfulgt av en times lytting paa Knut. Det ble en tidelig kveld for de fleste. Det er fostaaelig etter en 24 timers reise pluss en hel dag i sola.

Dag 2

Dagen startet med at de fleste gikk for aa kjope seg frokost. Til alles fortvililse var det ikke likt norsk frokost i butikkene. Vi fant bare lyst brod, peanuttsmor og youghurt. Alle fruktbodene vi hadde sett langs veien dagen for var desverre borte, men vi fikk alikevell i oss litt mat. kl. 10 var alle klare for en fotguidet tur med Knut. Denne ledet oss til Hector Petersen museet og gata der han ble derpt og det kjente bildet ble tatt. Det var en sterk opplevelse aa gaa i samme gata hvor det ble drept mange unger 16 Juni 1976. Vi saa ogsaa Nelsom Mandela og Desmond Tutu sine hus. Da vi kom til disse attraksjonene, var det en god del hvite der. Det er forste gang vi har sett hvite paa gatene her i Soweto. Etter en lang okt med masse fakta, hadde vi fri til aa gjore hva vi ville, og ikke minst komme oss tilbake til Lebos paa egenhaand. Vi delte oss i mindre grupper for aa utforske byen paa naerere hold. Det var noen som spiste paa restauranten som er drevet av mandelas familie, mens vi var en gruppe paa 5 som dro til et nedlagt kullkraftverk, hvor pipene stod igjen paa hundre meter hver. De var som The Twin-towers. Uansett hvor du var i byen, kunne du se dem, og paa toppen av dem var det utrolig utsikt. Etter en kikk over byen fra toppen av taarnene, siktet vi paa et kjopesenter hvor matjakten var i gang. Og god mat ble det. Paa utsiden motte vi en gjen med unger paa lasteplanet til en bil. De synes det var spennende aa se hvite folk i omraadet. De ville ha mange klemmer og bli tatt bilder av.
Den letteste maaten aa komme seg rundt paa, er taxi. De er som oftest paa rundt 15 seter, og stopper hvis det er plass. noen av elevene fikk prove aa ta disse taxiene, og det var artig aa se hvor overrasket de var over at hvite mennesker turte aa ta taxi her. Det var flere av innbyggerene vi snakket med som ble overrasket da vi fortalte at vi hadde kommet med taxi. (For foreldre: Det er ikke saa farlig aa ta taxi her hvis man er flere, og for solnedgang.

Paa kvelden var det tid for enda en Knut-time. Etterfulgt av prating med andre Backpackers og trommespilling.

Som dere sikkert ser, har vi allerede hatt to fantastiske og innholdsrike dager, og kommer nok til aa faa mange fler.

Srevet av Anja og Margrethe

Vi hilser fra hele klassen!